Novelleanalyse.

Kanskje for alltid er ei novelle skrevet av Ingvild H. Rishøy, og er utgitt i 2007.

Novella er 1 av 7 noveller i novellsamlinga "La stå". De tar for seg sorg, smerte lengsel og begeistring.






"kanskje for alltid" handler om ei jente og en gutt som har kjent hverandre siden oppveksten. Jenta og gutten er mye sammen, og kjenner hverandre godt. Jenta er alltid den som tar initiativ og gutten er en litt mer sjenert og en tilbakestående type. Det virker som noe plager gutten. Gutten og jenta er mye sammen alt fra leker, gjemsel og overnattinger. Maria som er hovedpersonen går ofte over til Jon for å leke, å der står Jon hver gang i døra og åpner. Maria og Jon gjør mye av det samme, hele tiden når det gjelder leker, og de leker spesielt mye gjemsel. Jon gjemmer seg på samme plass hver gang, han synes det er morsomt, men ikke Maria. Maria og Jon er naboer og for å gå til hverandre har de laget seg et lite hull i hekken som skiller de to husene.
Når de er litt eldre kommer Maria for å låne egg av John, han begynner å gråte, mens Maria må tørke opp, det virker som noe plager han. Ved midagsbordet diskuterer moren til Maria og Maria om Jon, moren mener ikke å si noe stygt om Jon, men mener det er bra for Maria, kanskje i de lange løp å ikke være så mye med han.

Etter en god stund har de blitt gamlere, men de har fortsatt god kontakt, men en dag flytter Maria til byen for å studere. Maria bor der i 4 år. I løpet av de fire årene får Maria et brev av moren, hvor det står: om jeg ikke hadde kjent han hadde jeg syntes det var utrolig merkelig. Han står utenfor å ser inn hver dag.

Maria flytter hjem igjen, og prøver å komme i kontakt med Jon ved å ringe på døren hans å spørre om han blir med ut. De er sammen igjen, og finner tilbake til minnen fra barndommen. De går opp til svabergene, og overnatter. Novella ender med at En måke stuper og stiger i buer over vannet. ”Lyset faller der han lå,”.





Novella er fortalt i tredjeperson. Fortelleren er ikke med i fortellinga, men står utenfor handlinga, og har innsyn i hovedpersonene. Det at novella er fortalt i tredjeperson kan gjøre den litt vanskeliger å forstå. Leseren kan få større avstand fra teksten når den er fortalt i tredje person, og ikke samme personlige innvirkning som når en av karakterene selv forteller fortellinga. Hvis fortellinga blir fortalt av jeg person kan det ofte være lettere og mer å få med seg, slik som ting som blir fortalt fra hovedpersonens eget synspunkt, og kan ofte da gi en bedre forklaring på hendelsen.

Personene i novella blir ikke spesielt skildret, særlig ikke hvordan de ser ut. Leseren klarer likevel å tolke de som personer, og gjøre seg kjent med de, og få et intrykk av hvordan de begge er som personer. Jenta i novella er utadvent og tar initiativ i hanlingene i forhold til gutten. I følge "beskrivelsene" så blir gutten virkende som en litt mer inadvent person, sjenert, og ganske still av seg, og kanskje litt tilbakestående. Han er ganske følelsesfylt, som vi kan se i novella at de beskriver at han begynner ofte og gråte over småting som forekommer. Det virker som gutten har et eller annet som plager han, og kanskje noe som er i veien for hans handlinger.

Novella åpner på en måte med en slags presenterende start hvor forfateren beskriver hvor gammel de er, og hvor de befinner seg og handlinger de tar for seg. Men likevel får man ikke noe spesielle innblikk eller tanker om hvordan de som er omtalt er som personer. Starten får deg til å må tenke for å forstå hvordan de er som personer, spesielt gutten i novella. Novella starter med "De var seks år og de lå på kne ved bekken. Han så på henne, hun holdt syltetøyglasset i den ene hånda. Med den andre snudde fjeset hans mot vannet" Ved å lese dene starten ka vi se for oss hvor de er, og hva de gjør, men ikke helt hvordan de er som personer, så det er mere skildringer av hvor de befinner seg enn personskildringer.








Novella er bydg opp i en slags tidsrekkefølge etter som hvordan forfatteren har startet mange av avsnittene. Slik som vi får høre alerede i første setning av novella: de var seks år. slik går det med at det fortsetter neste avsnitt med de var ti år. Forfatteren viser på denne måten at novella er bygd opp etter ei tidsrekkefølge. Novella slutter med en åpen og mystisk slutt, hvor leseren selv må tenke hva som skjer og hvordan det ender. Ved at forfatteren skriver at de overnatter på en stenhelle sammen, og når de våkner er han borte. "Lyset faller der han lå".




Språket i novella er ganske rett frem, med lite skildringer av personer, men mere beskrivelser av landskap, og handlinger. Men likevel er språket brukt på den måten at man klarer å danne seg et bilde av handlinga, eller tanker om beskrivelsene av handlingene. På den måten kan man også få et innblikk, og en forståelse om hvordan karakterene er som personer. Jeg vil selv si at språket er brukt på en måte som må få deg til å tenke, det er ikke skrevet like detaljert som mange andre tekster, men er ment slik at du selv må gruble litt, og tenke deg til hva som har hendt, og kan hende.

Etter min mening har novella flere temaer. Kjærlighet og vennskap er de to hovedtemaene etter min mening, men kanskje vennskap aller mest. Etter som det blir beskrevet i novella at gutten og jenta har vært bestevenner siden oppveksten, og ennå etter 18 år så er de sammen, og fortsatt venner, og har holdt kontakten helt til nå. Slik som det sies i novella feks: "hun var atten".

Min mening om novella er at det er ei god novelle, som gir deg nødt til å tenke, og danne deg egne bilder i hodet. Novella er ganske vanskelig, siden den ikke er skrevet så direkte og detaljert. Forfatteren skriver ganske mye mellom linjene, så det kan være vanskelig å forstå eksakt hva som skjer og foretar seg. Med den åpne slutten gjør novella enda vanskeligere med at man ikke vet hva som skjedde med gutten. På denne måten handler novella mye om å danne sine egne bilder og tolkninger.